Ny blogg

Jeg vil bare informere om at jeg har byttet fra blogspot over til VG-blogg. Det var litt bedre oversikt der enn her.

Den nye adressen er: http://reisentilmikke.vgb.no/

Den blir oftere oppdatert enn denne.

Takk og farvel

Nå er det to uker siden første gang jeg hadde time hos Nidaros DPS, til psykolog for å vurderes til neste steg i prosessen. Idag var møte nummer to. Jeg hadde vel en viss anelse om hva jeg kom til nå, men tiltross for det lå det en liten usikkerhet i meg om dette kom til å gå så bra som jeg håpet på.

Jeg våknet veldig tidlig idag, klokken 06:25 faktisk. Da var natten min over, og jeg lå i sengen lys våken. Den første tanken som slo meg var “Idag er dagen!”. Ja, det stemte veldig godt det. Timekortet mitt hos DPS lå på bordet, og der sto det “Neste time: 26.Januar, klokken 14:00″. Jeg lå å undret meg litt over om jeg fikk tredje time gratis eller noe hvis jeg får kortet stemplet for hver gang, slik som på bilvask du vet, hver sjette vask er gratis eller noe sånnt… Helt sikkert ikke! Tissetrangen ble for stor til at jeg kunne bli liggende så mye lenger, så jeg kravlet meg ut av senga sakte, men sikkert. Fikk omsider gjort mitt fornødne, tok meg en dusj og ordnet meg en grei frokost.
Nå var det bare å få tiden til å gå slik at jeg fikk kommet meg avgårde til psykologen. Det kjipe var bare at uansett hvor mye jeg prøve å gjøre for å få tiden til å løpe av sted, virket det som om tiden bare gikk tregere og tregere. Så jeg satt meg tilslutt med laptopen i fanget og surfet litt på nett, og tenkte jeg skulle fiffe opp min gamle blogg litt. Da fikk jeg det knakende idéen om å opprette en ny blogg her, og bare overføre de gamle innleggene hit for å ha noe å gjøre. Og du verden som tiden gikk da jeg begynte med det! Hvorfor tenkte jeg ikke på det før? Jeg hadde ikke før fått lastet opp det siste innlegget (Nidaros DPS) før jeg måtte løpe ut av døren og hive meg i bilen og kjøre!

Jeg ankom Nidaros DPS klokken 13:50, altså ti minutter før avtalt tid. Parkerte bilen på akkurat samme plass som sist, og tok nok et dypt åndedrag før jeg gikk gjennom dørene. Dette åndedraget var ikke like avslappende som det forrige siden jeg trakk inn halve røykskyen til mannen som sto ute å tok seg en røyk idet jeg passerte, men det fikk duge for denne gang. Dørene åpnet seg og jeg harket meg vei inn og ned til venterommet, og satte meg på akkurat samme plass som sist. Stillheten var like taus som sist den og. Der satt jeg og stirret ut i tomheten av venterommet, prøvde å høre etter lyder, men uten hell. Akkurat i det jeg holdt på å drive avsted i min egen verden, ble navnet mitt ropt opp. Jeg skvatt til, og der kom psykologen min. Vi hilste på samme måte som sist, og jeg fulgte etter inn på kontoret. Jeg fulgte samme prosedyre og satt meg i stolen i hjørne, hvor jeg også satt sist gang. Mannen informerte meg kort om hva jeg skulle gjøre idag, og det hørtes greit ut. Vi skulle ikke bruke så lang tid, men dette var avgjørende for om jeg var nødt til å komme tilbake eller ikke. Han gav meg noen ark hvor det va skrevet ned noen tanker og følelser i forskjellige grader, og jeg skulle sette ring rundt de jeg hadde følt de siste to ukene. Det gikk veldig greit, og fort. Når jeg var ferdig med det, var det hans tur. Han stilte meg masse spørsmål jeg skulle svare “ja/nei” på, og utdype svarene på enkelte punkt. Det gikk også veldig fort, og veldig bra. Psykologen min gikk igjennom arkene sine og noterte litt her og der, og bladde litt til i papirene. Jeg satt spent å ventet på hva som skulle skje nå.

Så sier han “Da tenker jeg vi setter strek for besøkene dine her og sier oss helt ferdig. Dette gikk ganske bra, og jeg kan ikke se at du sliter med noen depresjoner eller annen mental lidelse. Du kan bare dra hjem, så sender jeg vurderingen til legen din, så videresender han vurderingen med en eventuell henvisning til GID. Lykke til med fremtiden, og jeg håper du får muligheten til å være den du var ment til å bli!”

Slik endte mitt aller siste møte hos Nidaros DPS. Jeg takket så mye for tiden jeg fikk hos de, og forlot kontoret hans for siste gang. Lykkerusen spredte seg i hele kroppen og kilte meg i magen! Idag var det første steget i resten av mitt liv over, og jeg kan begynne å trø videre til neste steg; GID-klinikken.

Livet smiler til meg, og jeg smiler tilbake!

Generelt

I morgen er dagen jeg forhåpentligvis har mitt siste møte med psykologen min. Det blir spennende selv om jeg har en viss aning om hva som skal skje. Har kun fått vite at vi skal gå igjennom noen standard skjemaer og "Ja/Nei" spørsmål som er vanlig rutine. Jeg skal hvertfall være flink og poste et nytt innlegg når jeg kommer tilbake fra psykologen igjen.

Ellers har jeg lagt merke til at jeg har fått flere lesere, og jeg hører det har blitt opprettet en gruppe på facebook tilegnet bloggen min. Det synes jeg er utrolig morsomt! Setter veldig stor pris på all støtte! Jeg har også fått positive kommentarer på mail fra flere som har vært innom å lest og vil ha navn på legen min blant annet, og som ikke ønsker å kommentere offentlig siden de legger ved sin egen mailadresse.

Tusen takk alle sammen! Jeg setter stor pris på hvert eneste ord!

Mens jeg først er igang vil jeg også informere om at min lillesøster har opprettet en blogg hvor hun skriver litt om hva hun føler om at jeg nå blir hennes bror. Skal ærlig innrømme at tårene lurte seg frem i øyekrokene mine etter at jeg leste den. Ta gjerne en tur innom henne og vis du har tid. "Mikkes Søster - Når søster blir bror".

Om det skulle være noe du lurer på som du ikke ønsker å skrive i kommentarfeltet, kan du sende mail til reisentilmikke@gmail.com , så vil jeg svare så raskt som mulig. Jeg tar også imot forslag til linker du synes jeg bør ha med på siden, og forslag til emner osv. Har du ris eller ros tar jeg selvfølgelig imot det og!

Da vil jeg bare takke for at du tar deg tid til å lese bloggen min. Del den gjerne med andre. I kolonnen til høyre kan du dele bloggen på facebook eller twitter, abonnere på innlegg, og bli følger av bloggen. Du finner også lenker til lignende blogger og sider med informasjon om transsekualisme.

Stay tuned!

Nidaros DPS

Fem måneder gikk fortere enn jeg trodde, og 12.Januar 2010 kom. Dette var dagen jeg skulle til psykolog. Det var ikke første gang jeg hadde gått til psykolog heller. Som 16 åring gikk jeg også til psykiatrien pga depresjoner, og hadde egentlig fått et dårlig forhold til psykologer. Så når dagen kom denne gang for nok et møte med en psykolog, så var ikke entusiasmen så veldig stor. Jeg hadde en fin blanding av gode og dårlige følelser, men tenkte at jeg måtte bare få det overstått. Det jeg fryktet mest var at jeg kanskje var nødt til å gå til psykologen i flere måneder før jeg skulle få noe slags henvisning i det hele tatt, men det gjensto å se. Jeg kunne ikke si noe som helst om hva som skulle skje, jeg fikk bare ta det som det kom.

Jeg fant omsider frem til Nidaros DPS, parkerte bilen og tok et skikkelig åndedrag før jeg gikk inn døra. Det var veldig stort, og jeg hadde aldri vært der før, så etter å ha gått meg vill 3 ganger, måtte jeg spørre meg frem. En koselig dame fulgte meg til venterommet jeg skulle til, og jeg slo meg ned i en stol og begynte å lese et blad. Hjerte begynte å slå fortere, og jeg ble mer og mer nervøs for hvert sekund. Jeg leste bladet, men fikk ikke med meg noe som stod i det. Plutselig hører jeg en mann som sier navnet mitt, og hjerte stopper i ett sekund. Øynene mine gløttet opp fra bladet, og der sto psykologen min. Vi håndhilste og han viste vei inn på kontoret sitt. Jeg fant meg en stol, og han hentet frem noen papirer og slikt og slo seg ned på andre siden av bordet. Sålangt virket han som en OK fyr, og jeg kunne slappe mer av.
Han ønsket at jeg skulle fortelle litt om megselv og min nåværende situasjon før han skulle begynne å stille spørsmål, og det gikk veldig greit. Jeg fortalte det jeg kunne om situasjonen og han stilte mange spørsmål angående familie, kjæreste og om ting ellers i hverdagen. Vi pratet om barndom, gode og dårlige opplevelser og det som har vært helt frem til nå. To timer gikk kjempefort, og timen nærmet seg slutten. Han sa at det er veldig viktig å ha det stabilt rundt seg før man setter ut på en så stor forandring som dette er, og det virket som om jeg har ryddet opp i det som trengte å ryddes opp i, og ting var stabilt og trygt rundt meg. Derfor så han ikke at det var nødvendig for meg å ha så mange møter hos han før jeg fikk henvisning til GID-klinikken. Men han så helst at jeg kom tilbake én gang til for å gå gjennom standard spørreskjemaer siden vi ikke fikk tid til det samme dagen. Jeg ble litt forvirret og måtte spørre om jeg ikke trengte å gå til han i flere måneder, og han sa:
"Neida, det her ser veldig bra ut, du trenger bare komme én gang til så vi får gjøre oss ferdig, så får du henvisningen til klinikken."
Hjerte mitt slo salto-mortale i lykkerus i det øyeblikket! Og jeg fikk ny time Tirsdag 26.Januar. Vi gjorde oss ferdige for denne gang, og jeg kunne dra hjem.

Da jeg kom ut til bilen gikk følelsene amok, og jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte! Jeg heiv meg på telefonen å ringte venninna mi, Katrine og fortalte hvordan det hadde gått, og jeg var så glad at jeg måtte tørke en liten tåre. Dette var den første dagen i resten av mitt liv! Katrine ble så glad hun også at hun nesten måtte gråte litt! Det var bare helt fantastisk. Jeg var så lykkelig som jeg kunne bli, og nå så det lysere ut fremover. Måtte jo ringe kjæresten min også, og fortelle henne hvordan det hadde gått! Hun ble også veldig gla på mine vegne.
Neste time er om to dager, og jeg gleder meg! Psykologen min er veldig grei å prate med og frykten jeg hadde først er nå borte. Jeg ser virkelig frem til neste møte!

Oppdatering på neste time kommer på Tirsdag. =)

Doktor, Doktor!

Det var gjort! Jeg hadde bestilt time hos fastlegen min, og satt nå på venterommet. Nervøsiteten ilte gjennom kroppen. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si eller gjøre, og hvordan legen ville reagere. Kanskje var det en gammel, grinete mann jeg hadde som fast lege? Hva ville han si til dette da? Neida, det gikk heldigvis bra!
Jeg pustet lettet ut da en yngre mann kom ut og ropte opp navnet mitt. Jeg hilste på han, og fulgte etter inn på kontoret. Han var veldig blid og hyggelig! Da var det ikke noen grunn til å sitte så anspent lenger. Jeg fikk til å slappe av, og klarte å fortelle legen at jeg ville bli mann. Reaksjonen var bedre enn forventet! Jeg var riktig nok hans første pasient med et ønske som dette, men han ringte rundt til leger på GID for å forsikre seg om hva han måtte gjøre for at jeg skulle få riktig behandling. Vi pratet masse om hvordan det har gått med meg så langt, og hvordan det føltes og litt sånnt. Han var en utrolig forståelsesfull lege. Han kunne også fortelle meg at han var faktisk homofil, og fortalte sin "komme ut" historie til meg, og vi fikk skikkelig bra kontakt. Det var så utrolig enkelt å prate med han, og han var veldig glad for at jeg hadde klart å finne megselv. Når timen begynte å nærme seg slutt, sa han at når dagen var over, skulle han dra hjem og lese masse om dette emnet. Det var et veldig spennende tema som han ønsket å lære mer om!
Det er en flott egenskap av legen å gjøre sånt synes jeg hvertfall. Det viser at han har interesse for pasientene som mennesker, og ikke bare tenker på penga han får for de minuttene de sitter på kontoret hans.

Uansett, som dere han skjønt gikk det veldig bra! Og jeg fikk videre henvisning til psykolog. Dette var da i begynnelsen av september 2009. Timen hos psykolog fikk jeg 12. Januar 2010. Hele fem måneder ventetid! Det var utrolig lenge! Men jeg hadde ventet hele livet, så det skader ikke å vente litt til. Jeg tok det med godt mot, og tenkte at 5 måneder går fort! Plutselig er dagen der!
Det kommer i neste innlegg.

Legen holder til i Trondheim, og om noen trenger å vite hva legen heter, ta gjerne kontakt via kommentarer og legg igjen mailadresse, så tar jeg kontakt. Kommentaren vil ikke bli vist for andre enn meg, så du trenger ikke være redd for at mailadressa kommer ut offentlig.

Kjære Mamma

Det var de to ordene på starten av det som skulle forandre livet mitt. Tiden var kommet for å fortelle min mor om situasjonen min. Det var lettere sagt enn gjort for å si det mildt. Jeg prøvde lenge å finne riktig tidspunkt, men det virket som at det rette øyeblikket aldri kom mens jeg var på besøk. Det var alltid forstyrrende elementer som bidro til at jeg ikke fikk sagt noe til henne. Så jeg samlet tankene mine, og bestemte meg for å sende henne en mail når jeg var kommet hjem til Trondheim igjen. Jeg tenkte at det måtte være den enkleste måten å si det på, via mail. Men jeg tok nok feil igjen. Det var den desidert vanskeligste mailen jeg noensinne har skrevet. Etter lang betenkningstid fikk jeg det til.

"Mamma.. jeg er ikke den datteren du har ønsket deg.. innerst inne er jeg din sønn, og det tror jeg du også innerst inne egentlig vet."

De fleste lurer vel på reaksjonen til moren min nå. Helt ærlig, så vet jeg ikke helt. Hun svarte aldri på mailen. Det tok noen uker før hun snakket til meg, men jeg hadde kontakt med lillesøsteren min som fikk vite dette før mamma. Informasjonen jeg fikk fra søster var alt annen enn positiv. Moren min tok det ikke så greit, noe som er ganske forståelig. Hun har hatt en datter i 20 år, og nå skal hun plutselig få en til sønn. Det er vanskelig å forestille seg hvordan det er for henne å få en slik beskjed, og jeg tviler på at det er enkelt. I følge søsteren min gikk reaksjonene i forskjellige faser. Det begynte med at hun ble lei seg og gråt, før hun ble sint. Så ignorerte hun hele greia, før det plutselig var verdens mest naturlige ting. Det hopper litt frem og tilbake, men for å gjøre en lang historie litt kortere, så virker det som at hun nå har akseptert det. Det er en stor tilvenningsprosess, og hun må få den tiden hun trenger til å omstille seg til situasjonen.

Søsknene mine var en enkel sak. Lillesøsteren min svarte med "JEG VISSTE DET!" og fortsatte med at dette var noe de hadde skjønt hele tiden. Hun hadde aldri sett på meg som "søster" i den forstand, heller mer som en bror. Det varmet meg veldig å høre søsteren min si det, for det virket som en helt grei sak, og ingenting å bekymre seg for. Broren min tok det veldig greit han også. Han sa bare "Jaja, da får jeg en av hver!" og virket ikke opprørt eller noen ting. Begge to har tilbydd seg å være med på rikshospitalet til leger og alt for å støtte meg i saken, og hjelpe meg å bekrefte valget mitt overfor de som skal ta den endelige avgjørelsen på GID-klinikken.

De få vennene mine som vet om dette tar det også kjempebra! Jeg har fått kjempe mye støtte fra alle sammen, og det betyr mye for meg at de stiller opp. Det er godt å ha noen å prate med om dette, som jeg også kan ha det gøy med på samme tid.

Jeg har de beste venner og søsken som finnes, og en flott familie til tross for situasjonen!

Mitt navn er Mikke

Det tok meg nesten 21 år å si det. Nå er det sagt, og eventyret har begynt. Dette er min reise fra å være født som gutt i en jentes kropp, til å endelig bli den mannen jeg var ment til å være. Det blir en lang reise, og denne bloggen opprettet jeg så jeg kan dele min opplevelse med dere der ute. En situasjon som er veldig tabu å prate om. Et tema som må komme frem i lyset. Det må bli gjort bedre kjent, og folk må kunne forstå at det ikke er en smittsom sykdom, hjernefeil eller noen annen lidelse som folk finner på som en unnskyldning for å skyve det bort. Dette kan være vanlige, oppegående mennesker som du møter på gata påtur til jobb eller skolen. Kanskje den som står bak deg i køa på Kiwi, eller som sitter foran deg på kinoen. Kanskje er det personen vedsiden av deg i klasserommet. Det kunne vært legen din, læreren din, eller sjefen din. Det kan være hvem som helst.

Ta hensyn, don't be a bitch!

Velkommen til min reise i virkeligheten!